Som jeg lengter etter havet, med sin glitrende overflate og overveldende makt. Jeg lengter etter å dyppe de bare tærne mine ned i vannet, mens jeg sitter på kanten av et skjær og venter.
Det skjærer en smerte dypt inne i meg hver gang jeg ser havet, og jeg vet jeg ikke kan nærme meg det. Savnet er som en dødelig sykdom, en bakterie som spiser meg opp fra innsiden helt til jeg ikke har mer å gi.
Nå sitter jeg på plenen i min fars vakre hage, omgitt av franske rosebusker og eksotiske planter fra Hawaii. Jeg elsker alt ved hagen, men de høye gjerdene som holder meg borte fra havet kunne jeg vært foruten.
Kolibriene som drikker vann fra mors vakre petuniaer, ligner på store insekter der de svirrer rundt. Jeg kan føle mor og fars blikk på meg oppe i fra huset, der de sitter i vinterhagen med en fersk kanne te.
De nyter følelsen av å sperre meg inne, ta fra meg det jeg aller mest ønsker. Jeg bare vet det. Sperret inne, ja, for det er jo det jeg er. Jeg kan så vidt huske hvordan skummet fra havet skyllet over meg, hver gang en bølge traff skjæret jeg satt på.
Det å være innesperret, gjør noe med en person. Livsgleden blir sugd ut. Den blir tatt fra deg, uten at det er noe du kan gjøre med det. Man er hjelpesløs, alene og fortapt. Hvorfor forstår ikke mor og far meg?
Døren til vinterhagen går opp, og jeg hører mors fotskritt. Jeg snur meg rundt i gresset og ser mor komme mot meg med et ark og noen fargestifter. ”Har du kanskje lyst til å tegne noe til meg”? Hun ser på meg med triste øyne, som om hun syns synd på meg. Men samtidig er det noe ved ansiktsuttrykket hennes som lyser av forakt. Jeg tar imot tegnesakene uten å si noe, og starter å tegne. Mor blir stående bak meg, men etter en stund hører jeg at hun går tilbake. Jeg tegner videre, og er fanget i fantasiens verden.
Mens jeg tegner, lukker jeg øynene. Igjen sitter jeg på skjæret mitt. Bølgene kommer i en voldsom fart mot meg og jeg får saltvann i håret. Jeg legger meg på magen og studerer speilbildet mitt. Havet er blitt rolig, og vannet er speilblankt. De lange, lyse lokkene mine, dupper ned i vannet og danner små og store ringer som lekent danser lengre og lengre ut. De smaragdgrønne øynene mine glitrer som de to vakreste stjernene på himmelen.
Havet blir urolig igjen. Bølgene er større og kraftigere enn før, og jeg vet at havet prøver å si meg noe. Jeg reiser meg opp, og stuper inn i bølgene. Havet føles så deilig, og jeg kjenner livsgleden strømmer tilbake.
Lengre og lengre inn i havet svømmer jeg. Følelsen av å være ett med mitt element, er fantastisk. Alle bekymringer er borte, alle vonde følelser er vekk, og jeg kjenner roen spre seg behagelig ut i kroppen. Ventetiden er over.
I det jeg skal til å ta en nytt svømmetak dypere ned i havet, kjenner jeg plutselig følelsen av iskald luft mot ansiktet. Jeg er ikke lengre i havet. Jeg er heller ikke i min fars vakre hage. Igjen er jeg tilbake i korridoren med de hvite veggene. Uten helt å være klar over det, følger jeg etter en mann i lang, hvit frakk. Jeg følger etter inn i et rom hvor det sitter en gruppe med mennesker i alderen 7-15 år.
Ei dame kommer smilende mot meg, og henviser meg til en ledig plass. Gutten som sitter til venstre tar tak i handa mi og sier; ”Mamma sier det ikke kommer til å gjøre vondt, ikke vær redd.” Før jeg får tid til å tenke over hva den lille gutten mente, ber damen som tok meg imot om oppmerksomhet.
”Nå som vi alle er samlet, tenkte jeg vi alle kunne fortelle litt om hva vi har gjort hos familiene våre, før selve terapien fortsetter!”
